2008 BadMoonMan/IMPORT


Da har de svenske Deathprog-gudene Opeth fått en russisk sønn og den sønnen bærer navnet Alley. Unnfangelsen skjedde i det herrens år 2005, men det er først nå de tar sine første skritt utenfor hjemmets trygge vegger. Som så mange unger er de grådig stolt av sin far og hermer etter ham i alt og ett, så godt de klarer vel og merke. Det er muligens en lettvint og overfladisk sammenligning å foreta, men faktum er at i en kjapp blindtest er det banna bein at kun de aller, aller største Opeth-fantastene hører forskjellen mellom dem. Alle kjenntegnene er på plass: den mektige og harmfulle dødsrøsten; de lange, finurlige vrengriffene; de fantastiske stemningene som bæres av leadgitarer drapert i ekko og romklang og selvfølgelig renvokalen og progressive akustiske partier. Det som forhindrer Alley fra å bli en rendyrket kopi av Opeth, enten det er tilsiktet eller ei, er mangelen på Mikael Åkerfeldts signatur og det er en vesensforskjell verdt å merke seg. De har altså samme type kjennetegn, men forskjellig stemme og a propos stemme; Andrey Evtugin (gitar/vokal) er ikke i nærheten av å inneha samme rene vokalprakt som hans forbilde, sjøl om han ikke gjør noen dårlig jobb. Nå var det ikke meningen å gnåle så jævla mye om Opeth i et annet bands omtale, men svenskene har tross alt vært så banebrytende og unike innenfor ekstrem musikk, at når det kommer et nytt band som legger seg så til de grader opptil samme sound må de ganske enkelt tåle denne sammenligningen. Og dette er neppe siste gang de blir utsatt for den heller. Deretter kan man spørre seg og det er jo dette som egentlig burde være den reelle målestokken: er det noe bra da? Og svaret på det spørsmålet er et ubetinget «visst faen!». De har tatt etter et av de beste referansepunktene man kan ha som ekstremmusiker og de holder seg flytende med hodet godt over vannet. Kvaliteten er det absolutt ingenting å utsette på, de makter å holde på lytterens interesse og den drøye timen som skiva varer forsvinner ganske kjapt. Til å være et debuterende band er dette imponerende og fullt på høyde med debuten til et annet orkester (som såvidt har vært nevnt her i omtalen). Det er ikke utenkelig at Alley kommer til å ende opp som en elsk/hat-band, nettopp pga disse fellestrekkene som er påpekt her. Du vet iallfall hva du går til nå, om du velger å sjekke dem ut.

---

Diskografi:
The Weed 2008