Lørdag 12.desember 2009, spilte Gothminister, Magenta og Trail Of Tears på John Dee i Oslo. Dette var siste stopp på den to uker lange turneen med det fine navnet Darkness, Bloodstains & Accident Tour 2009. Her ble det spredt masse mørk førjulsglede, som etter stemningen å dømme ble tatt vel i mot av de fremmøtte.



Magenta bestående av blant andre Anders Odden og Vilde Lockert åpnet begivenheten. Publikum får se vokalist Vilde mellom en grå-brun strie-sekk munk og en knall rød-kledd kardinal. Den ”geistlige” trioen har holdt på siden midten av 90-tallet og har så langt tre album på samvittigheten. Jeg må innrømme at jeg ikke har viet disse all verdens oppmerksomhet i og med at musikken deres ligger litt i grenselandet for hva jeg vanligvis lytter til. Vi snakker om en form for gotisk rock, dominert av Vildes monotone (på en etter min smak fin måte), stemme. Musikken er fengende og lettfattelig, men slo likevel an hos meg. Jeg fikk med meg at de spilte blant annet ”Vandalist Virgin” og ”Secret Sky”. Høydepunktet for meg var avslutningsnummeret ”Untouchable”, en fantastisk tøff låt som er perfekt når jeg skal ”bitche” meg opp før møter med ledelsen i fagforeningssammenheng. Neste post på programmet var det fem manns og en kvinnes -sterke Trail Of Tears fra Kristiansand. De fylte scenen godt både fysisk og showmessig. Generelt sett står de for en type musikk som jeg av en eller annen grunn har veldig få meninger om, og jeg må innrømme jeg ikke ble stort klokere etter denne konserten heller. Livemessig var det veldig bra. Bandet kjørte på og fikk med seg salen fra første tone. Dette er gotisk metal frontet av både mannlig og kvinnelig vokalist. Cathrine Paulsen synger som en gudinne, og både hun og medvokalist Ronny Thorsen ser ut til å ha det veldig gøy på scenen. Etter min oppfatning var det Trail Of Tears som fikk mest liv i publikum, selv om de ikke endret min vakumaktige oppfatning av denne typen metal-band. Sørlendingene takker for seg, og et sceneteppe trekkes for. Om det var ministerens opprigging eller Trail Of Tears nedrigging som var hemmelig, vites ei. Selv holder jeg en knapp på det første forklaringsalternativet. Uansett, etter en stund går teppet opp og videoen til ”Freak” fra det siste albumet ”Happieness In Darkness” vises på et stort lerret.Teppet trekkes for igjen, før det åpnes for siste akt, ”grand finale” og for mitt vedkommende kveldens høydepunkt, konserten til selveste Gothminister. ”Dusk Til Dawn” sparker i gang. Den var sammen med ”Sideshow”, ”Freak”, ”Darkside” og ”Beauty After Midnight” smakebiter fra den siste skiva. Jeg har bare sett mørkets minister live en gang før, og da hadde han med seg talerstolen sin. Det hadde han også denne gangen, slik at et par av låtene ble framført oppunder taket. Talerstolen er for de uinnvidde en gardintrapp drapert med fløyel. Jeg har stor sans for både musikken og den småpompøse arrogansen mørkets statsmann utstråler, der han på en utstudert måte spankulerer frem og tilbake på scenegulvet. Ellers fikk jeg med meg at dem spilte Monster, Angel og som avslutningsnummer, låta ”Happieness In Darkness” som ikke finnes på albumet med samme navn, men på forgjengeren ”Empire Of Dark Salvation”. Jeg har som nevnt stor sans for ministeren, og sansen ble ikke mindre etter dette showet. Bandene takket hverandre for følget, og det virket som om alle var enige om at de hadde hatt en fin turne. Vel, jeg var minst like fornøyd med kvelden, og etter stemningen rundt meg å dømme så var jeg tydeligvis ikke den eneste.

Foto: Trine Lindh Justad
Tekst: Anne Camilla Bergkvist